Lett forvirring

Vi har et vennepar paa besök.
Marcus har tydeligvis ikke helt skjönt hvilket forhold disse to har til hverandre...
Han fikk oss alle lange i masken i dag da han omtalte Jon-Are som FAREN til Siw!!
Her maatte jo ting klargjöres litt.
Saa de forklarte og demonstrerte paa beste vis med kyss paa truten at de er jo faktisk kjaerester.
Senere blir Siw omtalt som SÖSTEREN til JOn-Are ...
Paa nytt forteller jeg om deres forhold av den mer amoröse sorten, at det heter kjaerester. Akkurat som mamma og pappa. Det kalles man fordi man elsker hverandre og susser masse paa hverandre.
Men det er jo akkurat som oss det sier han da. Og hvorfor er ikke VI kjaerester da??!

Skjönningene. De har jo poeng med det meste de sier:)

Etter den söte klöe...

...kommer den sure svie.
Litt for koselig paa balkongen i gaar, med vin og vaar gode venninne Anna de Codorniu...
Hehe, jeg har virkelig blitt gammel paa den maaten at jeg maa legge meg en viss tid og helst ikke ha en draape alkohol i blodet for aa slippe aa föle meg som en karusell dagen etter...
Men saa er det jo slik at man gjerne vil utnytte de timene ungene sover til aa ha gode og ikke minst sammenhengende, uavbrutte samtaler;)

Marcus snakker saa utrolig mye mer norsk naa. Helt utrolig hvordan denne sommeren har skutt fart paa spraaket hans. Han sier en ting til Salva paa catalan, snur hodet og sier det samme paa norsk til vaare venner. Vi er virkelig imponert. Naa er det bare litt flikking paa uttalen som mangler. Men det er jo litt herlig naar han skriker fra balkongen til vaar venn at han maa "kjopa vann", hehe.

Jeg er virkelig som en snegl med lim under föttene i dag... Fluene svirrer rundt her, men jeg har gitt opp aa faa tak i dem. Jeg slaar og slaar men ligger et hestehode bak dem.

Spotify

God kveld i stuen!

Lurer paa om det er noen i denne bloggeverden som kunne tenke seg aa invitere meg til Spotify???? Er det ikke slik det fungerer, at man maa faa invitasjon?

Kvelden har vaert rolig her. En sliten Marcus etter playdate med fetter kom hjem og tygget nesten i seg pannekaken sin i sövne... Bare bad om aa faa gaa og legge seg:)
Adrià var med oss ut paa plaça og vi unnet oss en is i varmen.
I dag har det vaert historisk varmerekord i Valencia... 43 grader i skyggen er ingen spök.
Her har vi godt og vel rundt 35, men det skal visst bare vare til i morgen. Saa blir det litt mildere temperaturer. Det er ikke bare bare aa springe hjem fra butikken for aa redde smörpakken fra aa bli en rennende fet masse paa 1-2-3.
Har man paa seg 7-mils stövlene kanskje en ispakke kan faas i havn med bare lettere smelteskader.

Gleder meg litt til strikkejakke og skjerftider jeg. Og luebruk. En kopp varm te i sofaen...
Dere er vel ikke saa langt unna det kanskje?

HOME!

Yes! Da er vi hjemme igjen i Banyoooooles:)
Det er jammen deilig aa rydde, ta oppvasken, styre og stelle i eget hus etter nesten 1 maaned paa farten.
Men fy som det tar paa aa vaere saa redd for aa fly... Fatter ikke at dette skulle ramme meg. Det er jo det sikreste transportmiddel, men dog. Det hjelper visst ikke aa tenke paa det. Blir nok noen stramme whiskys paa meg paa flyplasser fremover;)

Vi kom hjem til 35 varmegrader i gaar. Og fuktig luft. Det merkes etter aa ha vaert i übertörre Castilla i to uker. Vi sprader i undertöy og fikser litt til vaare norske gjester ankommer i kveld:)

Og saa staar det litt bryllupsfiks paa planen. Vi er jo litt weddingfixers med tanke paa musikk til neste ukes norsk-svenske bryllup her ved costa brava kysten. Cant wait:) Romantikk, god mat, festkledde folk, dans til de sene nattetimer.... Jeg elsker bryllup!

Sykt barn?

I gaar var det en kritisk dag for oss... Adrià hadde höy feber hele natten, 39,5 og den gikk ikke ned med apiretal.
Saa gjett om vi var to trötte foreldre i gaar etter aa ha vaaket over ov vaert bekymret hele natten. Vi dro til legen og fikk konstatert öre og halsbetennelse. Men gjett om ikke gutten er sprek som en fole. Herjer paa som vanlig, spiser godt og er i godt humör. Men antibiotikaen maa fölges i 8 dager og det betyr vekking paa natten den neste uken.
Jaja, alt for at han skal bli kvitt alle bassilusker.
Naa er vi i Palencia. Har spist is, koser oss i solen og er moderne mennesker som sjekker nettet:)
Torsdag skal vi hjem og da venter Norgesbesök igjen. Fantastisk sommer dette som visst aldri tar slutt;)

Fjelltur

Litt kult at Salva og jeg fikk en nesten helt barnefri dag i gaar da vi hadde saa lyst aa gaa en riktig fjelltur. Det ble skikkelig topptur til dette stedet , Curavacas, med sine 2525 meter paa höyeste toppen der. 4 timers tur alt i alt. En tur med 1200 meter i höydeforskjell. Det var töft for beina, men vil man kan man klare det meste. Det var jammen luftig paa toppen og jeg maa si at saa veldig komfortabel fölte jeg meg ikke med stup paa begge sider.
Men for en tilfredstillelse aa naa toppen:) Og utsikten var saaklart verdt alt strevet med aa komme opp!

Naa er det festa major i Carrion og stor stemning. Alle ungdommer gaar kledd i drakter tilsvarende russedrakter og fester paa i 4 dager til ende. For barn er det tivoli og andre saker.
Bare synd at Adrià har fatt litt feber. Haaper det er den typen som kommer og gaar paa en dag for han har ingen andre symptomer.

Forleden da vi kom hjem litt sent fra en utflukt, for sent til aa naa butikken, klarer min svigerfar aa skaffe melk fra en bonde med melkeku. Han tok med seg en tomflaske, fikk den fylt opp til randen, og saa bar det hjem for aa koke den beste melk:) Han er utrolig!
hehe, jeg maa le litt av de rustikke minner vi samler paa oss her;)

Ha en herlig lördag!

Min lille vandring

Da har jeg gaatt, om ikke i pilgrimenes fotspor, saa i alle fall like ved. Fra vaar lille landsby til Carrion. Bare blaa himmel og gule aakrer. Alene.
Maatte bare dele sti med masse insekter av typen uhyggelig store, men er glad saa lenge jeg slapp aa hilse paa verken slange eller ulv.
Én million solsikker hilste meg med böyd hode der jeg steg frem som Castillas prinsesse; store kafésolbriller, bestefars straahatt, salomonsko og Marimekko ryggsekk. Saa vel mer ut som et fugleskremsel enn noe annet...

Uten tv har dögnet uendelig mange timer og her föles dagene virkelig lange. Ikke fordi jeg kjeder meg, men det er uvanlig aa ha saa mye tid.

Stövlandet

Ferien fortsetter her i stövlandet. Castilla har Almodovar-preg over seg. Tomme gater, stillhet som "höres". Gule aakrer saa langt öyet kan se. Det er saa tört her.
Vi bader i iskalde elver, leker med de mest rustikke leker, spiser gode grönnsaker fra hagen, drikker kaffe hos naboen, utforsker andre landsbyhus med sjel, leser, hekler (dvs meg), blir kjent med andre barn og voksne.
Jeg syns det er spennende med kontrasten til Catalunya. Den er STOR. Klimaet paavirker folket. Og mentaliteten.

Det er utrolig mange benkegnagere her... Hver kveld kommer de ut av husene sine og gnager benker med naboene. Ingen sitter hjemme hos hverandre, men sitter utenfor huset. Der skravler de og henger ut generelt. Fascinerende.
Noen har tom satt ut en liten sofa foran huset. Det er advanced level i benkegnaging det.
Naa skal jeg tilbake til mine to stövdotter der hjemme.

Hasta luego:)

Hilsen fra Carrion

En liten hilsen i farten fra de overlevende etter verdens verste flyvning med RyanAir i gaar. Trodde aerlig talt at vi ikke skulle komme oss levende fra det. Turbulens og lufthull i en time sammenhengende. Det föltes som en evighet som ikke blir mer glad i aa fly med aarene.

Men naa er vi her, i verdens mest gudsforlatte landsby... Ikke et knyst. Man kan höre en knappenaal falle.
Bestefar jobber paa i huset som har hatt lekkasje i vinter og vi har römt fra alt stöv og dritt. Spist lunch med bestemor paa restaurant.
Ungene koser seg i skikkelig ruralt miljö og faar vaere med bestefar i grönnsakshagen og rive opp det som modent. Artig aa se Adrià fly paa baken i forsök paa aa dra opp en lök!
Naa skal vi hjem igjen tiol stövet.
Men koser oss i allefall.
Jeg har lyst at meg og Salva skal gaa én dagsetappe av pilgrimsruten som i disse traktene.
Thats all for now folks!

Hjemreisen

Noen ganger er det jammen godt aa vite hva som ikke ligger foran én... Jeg tenker paa hjemreisen vaar fra Aurland paa mandag.
Dagen startet til vakker sambamusikk kl 07:00. Opp og staa. Vekke unger og mann. Selv er jeg rimelig morgenfugl.
Marcus maatte omtrent dras ut av sengen og da han kom paa at vi skulle reise hjem startet han sitt one-man-show: jeg vil ikke hjem til Banyoles, og laa og vrengte seg som en aal paa gulvet i gangen mens vi andre forsökte aa spise frokost i ro og mak 1/2 meter unna.
Alt pikk-pakk i bilen. Jeg skviser meg ned mellom to store barneseter i baksetet og ser frem i mot 2 1/2 times kjöring til Flesland... Vi har god tid og förste bollestopp skal vi ha paa Voss. Akkurat idet vi suser inn mot bensinstasjonen spyr Marcus likesaagodt ned hele seg og litt av setet saann i samme slengen. Saa bollestoppet blir ogsaa vaske- og bytte klaer-stopp. Resten av turen lukter det sure jordbaer i bilen.
Paa Flesland gaar alt fint. Helt til vi har sjekket inn bagasjen, rusler rundt i tax-free og jeg aner drittlukt og syns Adrià har mistenkelige flekker paa buksen... Shit, det er baesjeulykke og vi har ingen ekstra klaer.... (skal aldri mer skje, men man behöver de jo aldri naar man vel har det med!). Saa mor maa vaske klaer for haand og lufttörke under de der maskinene man bruker til aa törke hendene. Klaerne lukter nesten svidd men vi faar de paa Adrià i en fart og er blant de aller siste inn paa flyet.
Der treffer jeg to bekjente fra gymnaset. Jeg sier at de har trukket lykkeloddet som har havnet paa raden foran oss! Kort tid etter finner de seg ledige seter lengre frem... Forstaar jo det. Ikke moro med alle spark i stolryggen.
Marcus var kjempetrött og sov seg gjennom nesten hele reisen han. Men jeg maa si at aa reise med barn i Adriàs alder er som heltedaad av foreldrene aa regne. Han kan jo ikke sitte stille ett sekund. Skal ned, ut, under, over... Herregud, jeg blir nesten gal av han paa slike turer.
Og det föles som flyet har 100 flyvertinner... De er overalt og du og barnet ditt er KONSTANT i veien.
Men alt gaar og de siste 20 minuttene slokner ogsaa han.
Saa endelig er vi "fremme"; Barcelona. Herfra skal vi bare ta flytoget, saa vanlig tog til Girona og buss til Banyoles. Vi er ved godt mot og tenker at tog er moro for barna. Der kan de bevege seg mer fritt og titte ut paa livet utenfor.
Paa sentralbanestasjonen spiser vi drittmat fra en eller annen kiosk og jeg forstaar ikke hvordan det er mulig aa lage saa smaklöse baguetter. Og paa grunn av den drittmaten mister vi toget til Girona. Dvs om det ikke hadde vaert for at de plutselig ikke lenger selger billetter i automat og at vi maa staa i laaang kö.... Ny time aa vente. Begynner aa bli sugen paa aa bare komme hjem... Kl er 1800.
Kl 19 sitter vi paa toget. Herlige toget. Lyst og trivelig. Rent og pent. Ungene leser bok og koser seg. 19:40 kommer meldigen paa toget om at det har veltet noen traer over jernbanelinjen og at vi maa vente til disse er fjernet. Jaja, tenker vi. Kan vel ikke ta allverden? Eller??!
Tiden gaar, daarlig med informasjon, bare info paa spansk og stakkarts turistene skjönner jo ikke baeret av dette. Vi er saa heldige aa ha faatt en saa flatterende "nabo" med hockeysveis som bare sier ai, señor og puta madre hele tiden.... Slitsom gubbe.
Folk henger utenfor toget, kjöper litt mat, röyker, prater, klager...
Etter 2 1/2 time starter toget plutselig aa gaa uten aa informere om at vi drar. Saa folk staar igjen paa perrongen og skriker etter toget. Saa uprofft.... Toget stopper og henter opp folk.
Vi kjörer et par km og der maa alle av. Det er stummörkt naa. Vi blir satt av paa en stasjon som er under konstruksjon og som ligger utenfor allfarvei. Alle med kofferter, vesker, unger paa armene snubler avgaarde i den skumle undergrunnen der. Vi blir losjet gjennom en tunnel og ut paa en gjörmete myr tilsutt. Tenker det var fler enn oss som fikk tanker til Auswitch....
Der maa vi staa og vente paa busser som skal ta oss videre.
Salva roper til meg; pass opp for vanndammen... men for sent. Jeg har allerede plumpet uti og i samme öyeblikk baesjer Adrià igjen. Perfeksjonen er fullkommen.
Trengsel, trötte tryner overalt. Vi vil bare hjem. Hvorfor har det tatt Renfe 5 timer aa skaffe busser? Vi var nemlig ikke förste tog som ble rammet.
Endelig kommer bussene. Jeg sitter med Adrià i fanget og en grei mann ved siden av som ikke bryr seg om verken baesjelukt eller at han maa ha baeremeisen vaar i fanget sitt.
A sovner endelig. Rundt 23...
Vi blir tatt til en ny togstasjon og skal tas videre med nytt tog derfra til Girona.
Men hvor er toget da vi kommer? Har de ikke klart aa skaffe tog heller i löpet av alle disse timene. Frustrasjonen er stor naa etter saa lang tid. Jeg bytter bleien til A der ute paa togstasjonen i halvsövne. Han sover.
Endelig kommer toget.
Men det dröyer nesten en time för det gaar. Skal jo vente paa alle bussene med folk, saa klart!
Saa sovner vi alle som en og vaakner i Girona. 00:30 staar min kjaere svoger og venter paa oss i bil:) Heaven.
01: 00 er vi hjemme. Stupe i seng tenker jeg.
Maa baesje sier Marcus. Seriöst?
Greit, vi tar den. Maa jo bare det.
Sove, sove, sove, sove.
Vaakner av at Marcus har spydd i sengen.... Olalala. Var det noe mer naa?

Jo, det viser seg at vaskemaskinen ryker samme dag da jeg skal vaske nedpydd sengetöy.

Hos legen faar vi höre at det er noe som gaar naa. Oppkast og annet moro. Ingenting aa gjöre med, bare drikke mye vann.

Som dere skjönner har det vaert et par slitsomme dager med aa komme seg til hektene igjen etter en saa strabasiös ferd. Men den kommer til aa henge med som et sterkt ferieminne;)

I morgen skal vi ut og reise igjen. Maatte den reisen ikke bli saa spektakulaer.

Sommer ved Aurlandsfjorden

Hvem trenger sol og 30 grader for aa faa sommerfölelse?
Ungene river av seg klaerne bare de ser vann. Og det baerer uti. Plask, plask.
De to herligste rompestumper jeg vet om i hele verden.

Etterpaa ble det baalbrenning i fjaeren og steking av pinnebröd i glörene.
DET er norsk sommer det. Varme seg ved et baal etter bading;)

Naa er vi bare en svipptur hjemom i Banyoles.... Fredag baerer det videre til Madrid og Palencia. Nye 12 dager staar ubrukte og til fri disposisjon. Ferien vil visst ingen ende ta, men ungene koser seg. Jeg derimot er snart DESPERADO etter en jobb. Fy flate, naa behöver jeg saa sinnsykt aa gjöre noe annet för min venstre hjernehalvdel raatner....

Bare et lite livstegn fra Sognefjorden! Her er det sommer, ivertfall litt. Klokken 13:30 hadde vi 14 grader og sol ved starten av fjellturen vår opp til Prest. Rett opp i en liten time, svetten rant, solen brant, masse folk og god stemning. Ungene ble hjemme med besteforeldrene. Men neste aar tenker jeg at Marcus må bli med da vi så flere barn i hans alder karre seg oppover på gjeitestiene.
På toppen treffer vi såklart.... catalanere! De holdt på å få bakoversveis og hakeslepp da norske blonde fjellgeiten dundrer i vei til dem paa catalansk;)
Rart med det, men på flyet nedover snakket jeg med en dame, og hun var såklart catalansk. Selv om flyet var spekket med nordmenn. DER er nok den største kulturforskjellen av dem alle. De kan virkelig prate. Men jeg digger det og prater i vei tilbake.

Vi koser oss saa sinnsykt her. Og tanken på å bli norwegian citizens er stadig mer aktuell.
Vi fores med alt mulig godt, og spesielt bærspisingen tar nesten overhånd. Det er bær med vaniljesaus, pisket krem, vaniljekesella, sukker..., ja you name it etter alle måltider.
Da er det godt at løpebanen og idrettsplassen ikke ligger langt unna. Der fikk jeg prøvd meg på inlines i går mens ungene spilte ball.

Det er bare så utorlig deilig å være "hjemme". Aurland er jo stedet jeg tilbrakte somre, vintre og helger siden jeg var pitteliten. Her har jeg mange minner.
Og enda flere minner får jeg på loftet der alle mine flyttekartonger med ting og tang står.
Bilder, klær, utstyr som minner meg om en svunnen tid.
Nå kommer akkurat mamma med flere bilder her samtidig som hun tilbyr meg et glass vin. Kan det bli bedre?

Bilder kommer da jeg er hjemme i Espanya igjen. Mobilt nettverk sucks....

Ha en herlig kveld:)