Hjemreisen

Noen ganger er det jammen godt aa vite hva som ikke ligger foran én... Jeg tenker paa hjemreisen vaar fra Aurland paa mandag.
Dagen startet til vakker sambamusikk kl 07:00. Opp og staa. Vekke unger og mann. Selv er jeg rimelig morgenfugl.
Marcus maatte omtrent dras ut av sengen og da han kom paa at vi skulle reise hjem startet han sitt one-man-show: jeg vil ikke hjem til Banyoles, og laa og vrengte seg som en aal paa gulvet i gangen mens vi andre forsökte aa spise frokost i ro og mak 1/2 meter unna.
Alt pikk-pakk i bilen. Jeg skviser meg ned mellom to store barneseter i baksetet og ser frem i mot 2 1/2 times kjöring til Flesland... Vi har god tid og förste bollestopp skal vi ha paa Voss. Akkurat idet vi suser inn mot bensinstasjonen spyr Marcus likesaagodt ned hele seg og litt av setet saann i samme slengen. Saa bollestoppet blir ogsaa vaske- og bytte klaer-stopp. Resten av turen lukter det sure jordbaer i bilen.
Paa Flesland gaar alt fint. Helt til vi har sjekket inn bagasjen, rusler rundt i tax-free og jeg aner drittlukt og syns Adrià har mistenkelige flekker paa buksen... Shit, det er baesjeulykke og vi har ingen ekstra klaer.... (skal aldri mer skje, men man behöver de jo aldri naar man vel har det med!). Saa mor maa vaske klaer for haand og lufttörke under de der maskinene man bruker til aa törke hendene. Klaerne lukter nesten svidd men vi faar de paa Adrià i en fart og er blant de aller siste inn paa flyet.
Der treffer jeg to bekjente fra gymnaset. Jeg sier at de har trukket lykkeloddet som har havnet paa raden foran oss! Kort tid etter finner de seg ledige seter lengre frem... Forstaar jo det. Ikke moro med alle spark i stolryggen.
Marcus var kjempetrött og sov seg gjennom nesten hele reisen han. Men jeg maa si at aa reise med barn i Adriàs alder er som heltedaad av foreldrene aa regne. Han kan jo ikke sitte stille ett sekund. Skal ned, ut, under, over... Herregud, jeg blir nesten gal av han paa slike turer.
Og det föles som flyet har 100 flyvertinner... De er overalt og du og barnet ditt er KONSTANT i veien.
Men alt gaar og de siste 20 minuttene slokner ogsaa han.
Saa endelig er vi "fremme"; Barcelona. Herfra skal vi bare ta flytoget, saa vanlig tog til Girona og buss til Banyoles. Vi er ved godt mot og tenker at tog er moro for barna. Der kan de bevege seg mer fritt og titte ut paa livet utenfor.
Paa sentralbanestasjonen spiser vi drittmat fra en eller annen kiosk og jeg forstaar ikke hvordan det er mulig aa lage saa smaklöse baguetter. Og paa grunn av den drittmaten mister vi toget til Girona. Dvs om det ikke hadde vaert for at de plutselig ikke lenger selger billetter i automat og at vi maa staa i laaang kö.... Ny time aa vente. Begynner aa bli sugen paa aa bare komme hjem... Kl er 1800.
Kl 19 sitter vi paa toget. Herlige toget. Lyst og trivelig. Rent og pent. Ungene leser bok og koser seg. 19:40 kommer meldigen paa toget om at det har veltet noen traer over jernbanelinjen og at vi maa vente til disse er fjernet. Jaja, tenker vi. Kan vel ikke ta allverden? Eller??!
Tiden gaar, daarlig med informasjon, bare info paa spansk og stakkarts turistene skjönner jo ikke baeret av dette. Vi er saa heldige aa ha faatt en saa flatterende "nabo" med hockeysveis som bare sier ai, señor og puta madre hele tiden.... Slitsom gubbe.
Folk henger utenfor toget, kjöper litt mat, röyker, prater, klager...
Etter 2 1/2 time starter toget plutselig aa gaa uten aa informere om at vi drar. Saa folk staar igjen paa perrongen og skriker etter toget. Saa uprofft.... Toget stopper og henter opp folk.
Vi kjörer et par km og der maa alle av. Det er stummörkt naa. Vi blir satt av paa en stasjon som er under konstruksjon og som ligger utenfor allfarvei. Alle med kofferter, vesker, unger paa armene snubler avgaarde i den skumle undergrunnen der. Vi blir losjet gjennom en tunnel og ut paa en gjörmete myr tilsutt. Tenker det var fler enn oss som fikk tanker til Auswitch....
Der maa vi staa og vente paa busser som skal ta oss videre.
Salva roper til meg; pass opp for vanndammen... men for sent. Jeg har allerede plumpet uti og i samme öyeblikk baesjer Adrià igjen. Perfeksjonen er fullkommen.
Trengsel, trötte tryner overalt. Vi vil bare hjem. Hvorfor har det tatt Renfe 5 timer aa skaffe busser? Vi var nemlig ikke förste tog som ble rammet.
Endelig kommer bussene. Jeg sitter med Adrià i fanget og en grei mann ved siden av som ikke bryr seg om verken baesjelukt eller at han maa ha baeremeisen vaar i fanget sitt.
A sovner endelig. Rundt 23...
Vi blir tatt til en ny togstasjon og skal tas videre med nytt tog derfra til Girona.
Men hvor er toget da vi kommer? Har de ikke klart aa skaffe tog heller i löpet av alle disse timene. Frustrasjonen er stor naa etter saa lang tid. Jeg bytter bleien til A der ute paa togstasjonen i halvsövne. Han sover.
Endelig kommer toget.
Men det dröyer nesten en time för det gaar. Skal jo vente paa alle bussene med folk, saa klart!
Saa sovner vi alle som en og vaakner i Girona. 00:30 staar min kjaere svoger og venter paa oss i bil:) Heaven.
01: 00 er vi hjemme. Stupe i seng tenker jeg.
Maa baesje sier Marcus. Seriöst?
Greit, vi tar den. Maa jo bare det.
Sove, sove, sove, sove.
Vaakner av at Marcus har spydd i sengen.... Olalala. Var det noe mer naa?

Jo, det viser seg at vaskemaskinen ryker samme dag da jeg skal vaske nedpydd sengetöy.

Hos legen faar vi höre at det er noe som gaar naa. Oppkast og annet moro. Ingenting aa gjöre med, bare drikke mye vann.

Som dere skjönner har det vaert et par slitsomme dager med aa komme seg til hektene igjen etter en saa strabasiös ferd. Men den kommer til aa henge med som et sterkt ferieminne;)

I morgen skal vi ut og reise igjen. Maatte den reisen ikke bli saa spektakulaer.