Camping og himmelen aapnet seg...

Ja, da har altsaa familien vaert paa et aldri saa lite eventyr. Et uforglemmlig et.
For, det ble ikke helt som vi hadde tenkt oss dette her altsaa.
Vi saa jo for oss en saann rolig oppvaakning av solstraaler som brenner en i ansiktet gjennom teltduken, se paa solen som glir varmt over fjellkammen mens vi  koser oss med skillingsboller og gliser fornöyde over vel gjennomfört förste natt i telt.

Vel, det ble ikke helt slik, men neimen ikke saa gale likevel.

Kvelden gikk jo stort sett med til aa finne ut av hvor teltstenger skulle mates inn, mange löse traader skulle festes, mens ungene satt i solnedgangen og hörte paa  alskens dyrelyder.
Sener i tussmörket lusket de rundt medhver sin lommelykt og prövde aa fange gresshopper, mens jeg og Salva satt og nöt den deilig potetomeletten og ikke kunne se hverandre inn i öynene da det allerede haddet blitt for mörkt.



"jeg vil gaa og legge meg" sa Adrià like etterpaa, full av illusjon for aa pröve ut dette nye grönne huset vi hadde klart aa faa opp.
Saa ble det inn i teltet og pakke ungene inn i soveposer som to smaa larver. De sovnet etter en liten historie om Salvas ville fjellturer da han var en ungfole.
(haaper mine barn har mere vett enn han,..!)

Sander har jo hatt tidenes gode natt, vel og merke har han vaaknet opp, men neimen ikke bedt om mat mange ganger. Det var naa gutten sin det.
Paa den annen side kjennes det som jeg ikke har blundet saa mye paa öyet selv. Rart hvordan jeg ikke hadde en eneste bekymring paa forhaand, men naar jeg plutselig laa der, fikk jeg smaa aninger om at teltet var omringet av alle skogens ville dyr som bare ville inn og glefse i seg maten vaar og kanskje lure med seg et par smaaunger ogsaa.
Huff.
Litt blunding paa öyet ble det jo, men var egentlig ganske fornöyd da morgenen var et faktum. Den vekket oss med tikk,takk, tikk,takk, det drypper paa tak. Herlighet for en vaat morgen.
Himmelen aapnet seg og regnet höljet ned. Saa det var om og gjöre for Heidi aa ikke faa fnatt og skjelle mot regnet. Hallo, det gjór jo ikke situasjonen noe bedre.
Og jeg er bare saa fonröyd med meg selv. Jeg var jo solstraalen selv og til og med lo mot regnet. Saann, "nei har du sett hvor store rengdraaper som detter ned her? De er jo helt fantastiske:)".

Ungene har jo bare hatt det helt topp de da. Gymnastikk inni teltet. Og konsert av Marcus mens vi strevde med aa faa luften ut av madrassen.

Og vaate ble vi paa vei tilbake til bilen.. Spesielt siden vi maatte gaa en liten omvei... siden jeg ikke har verdens beste retningssans... Tenk at paa en strekke paa 400 m klarer jeg aa gaa feil. Skylder paa daarlig nattesövn og taake.

Men saa fikk vi naa en liten premie paa vei tilbake til bilen. En rev snek seg forbi! Det var nok den som klorte forsiktig paa teltduken i natt...