Jeg blir gal

Noen ganger kjenner jeg meg som en skrikemamma.
Men jeg blir rett og slett gal noen ganger.
At ting maa sies 1000 ganger og at de fremdeles ikke hörer etter.
At man maa ha et belönningssystem for at man skal kle paa seg, gaa alene inn paa skolen, spise opp all maten...
Og at ikke 1,5 aaringen gjör annet enn aa frustrere sin mamma med sine fjernkontrolltriks.
Himmel, det er jo det ENESTE som er interessant om dagen.
Og ikke rart at jeg finner fjernkontrollen VAAT paa do... ja, hvor har den vaert tro?

Dager da det skrikes jeg er sulten mens jeg staar og stresser med aa faa maten klar. Tror de virkelig det gaar noe raskere om de skriker?
Og tror de jeg blir glad for endevente blomsterpotter og at de tar frem vaate moppen og gjör seg sökk blöte naar de nettopp har faatt paa seg rene pyjamasen?
Argh...

Og saa kommer mannen hjem med kameraene sine som har staatt i skauen i over en uke... Fulle av bugs... Saa naa er huset ogsaa innvadert av uvelkomne gjester. Finner vi flere skal de opp i en boks og Marcus kan ta de med paa skolen i morgen og vise frem. Det er slik de holder paa nemlig. Typ "sjekk hvilke insekter min pappa har fanget da".

Uansett, jeg tror jeg maa begynne aa drikke mer vin eller öl jeg. Saann for aa glemme litt hvilken skrikemamma jeg er innimellom.
Jeg tror jeg maa lese litt "buddhism for mothers" paa sengen saa blir alt saa mye bedre i morgen.