Den nakne sannhet om da Adrià ble foedt!

Saa, jeg maa trekke pusten....Ikke det at historien er saa lang, men det er allikevel endel som skal sies naar man tenker tilbake paa ett av sitt livs stoerste oyeblikk... Nemlig den dagen lille Adrià ble foedt for snart 3 mnd siden, 13.mars 09. Akkurat like stort som da storebror Marcus ble foedt for litt mer enn 2,5 aar siden.

Jeg hadde altsaa hatt verdens beste svangerskap... igjen. Begge ganger jeg har vaert gravid har jeg hatt droemmesvangerskap. Foelt meg saa sprek og ikke minst sunn (bortsett fra 2 uker med kakespising rett foer foedsel, men det teller nesten ikke. Det ansees bare som en oppladning til det som skal skje). Jeg kunne trene, gaa masse tur, jobbe uten en eneste dag sykemelding. Ja, jeg har virkelig vaert heldig, det er ikke alle som har det saann. Og jeg er saa takknemlig for det.

Det er kveld den 12.mars. Salva er troett og legger seg tidlig. Jeg er vanligvis helt med paa aa legge meg tidlig, men akkurat denne kvelden kjenner jeg meg litt "rar"... Jeg sier at jeg vil sitte oppe og se en film. Det er som jeg fornemmer at noe skal skje og kroppen er litt alert paa en annerledes maate. Jeg sovner typ ALLTID da vi ser film sent, men naa sitter jeg og ser meg gjennom hele filmen uten at et oyelokk faller ned.. Legger meg rundt klokken 24 og sover et par timer...
Saa, etter 39 uker og 6 dager gaar altsaa vannet kl 0300...Det er som noen trekker ut en plugg og vannet bare fosser ut der jeg ligger og sover i sengen. Det er akkurat samme tidspunkt som vannet gikk da jeg var gravid med M. Litt magisk nesten at det skulle bli helt lik start paa begge foedslene. Jeg stormer ut paa do samtidig som jeg i farten forteller S at vannet har gaatt. Han sperrer opp oynene og kan nesten ikke tro det! Det var som han ble skikkelig overrasket:)
Vi bestemmer oss for aa vente i 3 timer som de har gitt oss beskjed om paa sykehuset. Etter dette maa vi uansett inn og sjekke at alt er i orden.
3 timer gaar... Ingen rier, men jeg klarer heller ikke sove. Det er vanskelig aa legge seg ned for aa sove da det tydelig er store ting paa gang. S proever aa hvile litt da han vet at jeg ikke har rier. Smart trekk ettersom jeg behover hans friske tilstedevaerelse om noen timer...
Jeg henger ut paa do en stund, skriver et par sms til Siw, mamma og Kaisa om at vannet har gaatt. Ikke lenge etterpaa ringer tlf og det er Kaisa som vil prate og hoere hvordan alt staar til;)

3 timer gaar, vi pakker snippsakene og ringer Salvas foreldre som overtar stafettpinnen her hjemme. De skal ta seg av M og soerge for at han kommer seg i barnehagen.
Vi drar til sykehuset i vaar lille peugot 205 som er 15 aar gammel. Jeg priser meg lykkelig over at jeg slipper ha veldig plagsomme rier i nettopp denne bilen:) Jeg har typ mensenverk hvert 5 -7 minutt men puster meg veldig enkelt gjennom disse. Verre skal det bli!
Jeg sjekkes for rieaktivitet og de sjekker om A har det bra. Hans tilstand er litt bob-bob sier de, litt hoy puls, men den blir betraktelig bedre da jeg legger meg ned. De bestemmer at vi maa legges inn og bli til foedsel er over pga at de vil ha tett oppfoelging av A's tilstand. Jeg blir litt lei meg for allerhelst vil jeg hjem. Ingen vet jo hvor lenge dette kan vare. Med M varte det over 40 timer og jeg ser for meg samme scenario...
Vi blir enige om at S skal kjoere hjem og hente dataen med filmer... Litt undeholdning kan jo ikke skade;)
Litt etter at han har dratt begynner det saa smaatt aa murre litt i mage og rygg... Hvert 10.minutt har jeg rier og jeg tenker at jeg er igang. Jeg deler for oyeblikket rom med en afrikansk dame som sitter der med sin nyfoedte nr 5.... Alle har hun foedt helt naturlig og nr 2 kom til og med ut av seg selv da jordmor var ute et oyeblikk... ! Kan hun, kan jeg, tenker jeg og finner mer styrke og tro paa at dette skal jeg klare naturlig.
Riene begynner aa bli smaatt plagsomme og jeg skulle oenske S kunne faa finger'n ut og komme snart... Hvor blir han av? 2 timer for aa hente noen saker??? Da jeg ringer han er han akkurat paa vei inn i rommet, klar for aa assistere med innoevde massageteknikker. Dette hjelper veldig og jeg er saa glad for den lille tiden vi investerte i aa laere oss disse. Innimellom riene ligger jeg og rugger over en fitball og henger ogsaa over den da jeg har rie. Slapper godt av i mellom og puster som en hval da riene kommer. INN-UT, INN-UT.... Akkurat slik jeg har trent paa prenatal trening med Kaisa.
Riene startet rundt kl 10 om jeg husker rett og saann i 12-tiden begynner det aa oeke paa betraktelig, de kommer oftere og med mer styrke. Det gaar akkurat etter boken dette.
De kommer med lunch til meg, men det er ikke dette som staar oeverst paa oenskelisten min akkurat naa. Mat er det siste jeg tenker paa og dessuten kjenner jeg meg litt kvalm av smertene.
Jeg svetter og puster og peser, lurer paa hvor mye vondere det kan bli... Men inntar krigerinstillingen min og tenker at hver gang jeg faar en ri er det som jeg gir A en god, god klem! For hver ri er vi naermere vaart foerste moete. Dette gir meg energi til aa staa paa.
I halv tre-tiden maaler de 4 cm aapning og jeg blir trillet til foedesalen... Jeg er i foedsel sier jordmoren som ikke er mer enn 25 aar gammel og ligner Keira Knightley... Hvor kult er det naar man selv ser ut som et heroinvrak...
En time senere skal det maales paa nytt... Jeg vet ikke hva jeg skal tro da de forteller meg at jeg fremdeles bare har 4 cm... What the hell... ingen forandring paa 1 time og da har jeg hatt rier nesten jevnt... Hvilken kalddusj. Men jeg mister ikke ALT mot. Den neste timen husker jeg mest at jeg staar paa alle fire paa badegulvet som en katt, jeg svinger med hoften og snakker med meg selv for aa holde motet oppe... Salvas hjelp er jeg ikke lenger interessert i da det rett og slett gjoer ALT FOR VONDT til at noen skal faa roere meg... Han sitter paa en stol utenfor badet og hviler litt. Av og til kommer "jordfar" og jordmor innom ( det er visst lite aktivitet paa foeden i dag saa jeg har begge team til raadighet!) og sjekker tilstanden.
Jeg ber om at de fyller badekaret, men NEI, det er visst ALTFOR TIDLIG...! Man maa minst ha 5 cm aapning foer man gaar i badekaret. Jeg hoerer at de sitter der og har kaffepause, det klirrer i skjeer og jeg hoerer hvordan de slurper i seg kaffen. Samtalen gaar lett og de snakker om hvor god kaffen er... Jeg kunne nesten DREPT for aa sitte der med dem smertefri...
Plutselig kjenner jeg at jeg maa paa do. Jeg kommer meg oppaa doskaalen men det kommer ingenting. Da skjoenner jeg at det er andre ting paa gang SNART. Jeg roper til jordmor at naa kan hun bare fylle det der badekaret, jeg tar ikke mer BULLSHIT fra henne om at det er for tidlig. Hva vet vel hun? Det er jeg som foeder, ikke henne for svarte.
Da hoerer jeg at det renner i vannkranen, det fosser rettere sagt, for det er en stor kran og et stort badekar som skal fylles.
Etter noen faa minutter skal jeg faa stige i... Deilig varmt vann omgir meg paa alle kanter og jeg synker nedi, det er dempet belysning og de lar oss faa vaere alene et oyeblikk. Jeg har to kraftige rier...
Saa kommer verdens hoyeste broel som sikkert kunne skremt vekk en hel loeveflokk... Salva kvepper til og hele teamet kommer loepende... " Det gaar visst fort dette" hoerer jeg de sier til hverandre... A er paa vei ut!
Jeg presser og presser, naa gjoer det vondt paa en annen maate, det svir mest. Men det er absolutt til aa holde ut. Jeg kan paa dette tidspunkt ikke fatte at det hele snart er over. Det er nesten som et sjokk, men et utrolig positivt sjokk!
Paa hvert press kommer lille A's hode mer og mer frem i aapningen. Ingen vil ta tak i han, han skal komme helt ut av seg selv. Da halve kroppen er ute venter jeg bare paa neste pressrie. Salvaa betrakter lille A for foerste gang mens jeg ennaa maa vente noen sekunder.
Plopp, der er han ute! Klokken er 16.50 og det tok bare 15 min fra jeg gikk i badekaret... Fra 4-10 cm paa litt over én time... Han tar et par svoemmetak ser det ut som foer jordfar tar tak i han og legger han paa mitt bryst. Vaar lille "miniPhelps"!! Hele teamet utbryter at han er saa stor! Og ikke minst vakker:) Verdens fineste Adrià! Jeg graater og skjelver og opplever verdens mest magiske oyeblikk! Jeg er saa full av hormoner og det er kjaerlighet fra foerste blikk!
Adrià veies til 4,050 kg og er en stor liten gutt!
Da jeg faar han tilbake finner han veien til puppen med en gang og suger som en helt. Vi er overlykkelige og Salva er mektig imponert over jobben jeg har gjort. Det kan jeg si at jeg var selv ogsaa!